Sitter her og funderer på hva jeg skal gjøre framover. Prøver å ta en dag av gangen og utføre de oppgaver hjemme jeg klarer eller tvinger meg selv til å prøve. Det er ikke lett å få til. Noen dager er bedre andre verre og livet går sin gang.
Hva er det da som feiler meg spør dere sikkert.
Først en stiv rygg som er operert for flere år siden og stivet av, slik at jeg ikke kan krumme ryggen og bøye meg som andre.
Så slitasjegikt i hender, hofter og ben.
Dette har jeg stort sett greid å arbeide med så lenge jeg kunne ta det i mitt eget tempo uten å stresse. Selv om en halvtimes kjøring fra Sykkylven til Stranda (pluss retur) kjentes veldig godt i føttene og ryggen, bilen jeg kjører på arbeid har ikke verdens beste seter.
Men så skjer det som ikke skal skjer, jeg får to nye ting og bale med og det forsterker det forannevte betraktelig.
1. Colon Irritabile med devertikler …. Res. Konstant diare, må hele tiden være i nærheten av ett toalett.
2. Galleblæresten. …res. Magan er hoven og gjør at den allerede vanskelig bøyeteknikken blir enda vanskeligere.
Så da lever vi i ett konstant smertekaos. Det kan vell være min feil også, fordi jeg nekter og bruke smertestillende eller andre piller, man kan bli avhengig av fast. Jeg tar de dagene jeg bare MÅ…
Denne gamle kjerringa vil ha kontroll på smertene, så jeg kjenner når jeg MÅ slutte.. eller hvile meg.
Altså konklusjonen er, siste halve året har alt forverret seg. Kroppen sier stopp ikke mer stress og tungt arbeid som renholder!! Men jeg vil heller ikke tilbake som kontorrotte, jeg sluttet jo med det fordi jeg ville bevege meg helle tiden, og egentlig har det vært godt.
På toppen sliter jeg med litt matallergi, så jeg kan ikke gafle i meg alt som er godt heller. Må styre min begeistring og jeg som er matvrak…. Eter stort sett alt jeg kommer over om det ikke er ting der jeg ikke kan spise.
Man blir litt melankolsk og lurer på hva man skal gjøre? Er man sosial av natur er det tungt og ikke være ute blant folk når man vil. Så hva gjør en da?
Jo jeg hev meg på Twitter bølgen. Der man blir kjent med en hel haug interessante mennesker, både svake og sterke. Noen sjuke, noen kreative, noen politiske og noen journalistiske pluss litt fotografering. Man ser og lærer fort, at her er det mennesker som har det verre enn deg, som virkelig sliter med det og være sosial, akseptere seg selv og sine tanker, pluss de menneskene som viser en medmenneskelighet som er unik, trøster og koser — gir ut klemmer og det er så herlig både og få og se at andre får (jeg er en sånn klemme på person). Det hjelper utrolig godt.
Den andre tingen man lærer eller får pirret nyskjerrigheten på er standpunkter, enten den ene eller andre veien. Klima, bruk av sosiale medier, helsevesen .. kan ramse opp i fleng, men det er ikke det viktige. Det som er viktig er at man lærer seg å tenke igjen, være bevisst på ting man tar som selvfølge. Se tingene i perspektiv, lære seg selv å ta standpunkt igjen, slik man gjorde når man var ung og radikal.
Så derfor kjære dere lar vi melankolien fare, fortsetter og være positiv, gjøre det beste ut av sin egen situasjon og være seg bevisst at det alltid finnes noen som har det verre.
LIVET ER TROSS ALT HERLIG…. Jeg koser meg og gjør så godt jeg kan, ingen kan forlange mer og ingen gjør det heller av mine nærmeste. De vet jeg gjør det jeg klarer.
