Min melankoli …. meg i ett nøtteskall….

Sitter her og funderer på hva jeg skal gjøre framover. Prøver å ta en dag av gangen og utføre de oppgaver hjemme jeg klarer eller tvinger meg selv til å prøve. Det er ikke lett å få til. Noen dager er bedre andre verre og livet går sin gang.

Hva er det da som feiler meg spør dere sikkert.
Først en stiv rygg som er operert for flere år siden og stivet av, slik at jeg ikke kan krumme ryggen og bøye meg som andre.
Så slitasjegikt i hender, hofter og ben.
Dette har jeg stort sett greid å arbeide med så lenge jeg kunne ta det i mitt eget tempo uten å stresse. Selv om en halvtimes kjøring fra Sykkylven til Stranda (pluss retur) kjentes veldig godt i føttene og ryggen, bilen jeg kjører på arbeid har ikke verdens beste seter.
Men så skjer det som ikke skal skjer, jeg får to nye ting og bale med og det forsterker det forannevte betraktelig.
1. Colon Irritabile med devertikler …. Res. Konstant diare, må hele tiden være i nærheten av ett toalett.
2. Galleblæresten. …res. Magan er hoven og gjør at den allerede vanskelig bøyeteknikken blir enda vanskeligere.
Så da lever vi i ett konstant smertekaos. Det kan vell være min feil også, fordi jeg nekter og bruke smertestillende eller andre piller, man kan bli avhengig av fast. Jeg tar de dagene jeg bare MÅ…
Denne gamle kjerringa vil ha kontroll på smertene, så jeg kjenner når jeg MÅ slutte.. eller hvile meg.
Altså konklusjonen er, siste halve året har alt forverret seg. Kroppen sier stopp ikke mer stress og tungt arbeid som renholder!! Men jeg vil heller ikke tilbake som kontorrotte, jeg sluttet jo med det fordi jeg ville bevege meg helle tiden, og egentlig har det vært godt.
På toppen sliter jeg med litt matallergi, så jeg kan ikke gafle i meg alt som er godt heller. Må styre min begeistring og jeg som er matvrak…. Eter stort sett alt jeg kommer over om det ikke er ting der jeg ikke kan spise.
Man blir litt melankolsk og lurer på hva man skal gjøre? Er man sosial av natur er det tungt og ikke være ute blant folk når man vil. Så hva gjør en da?
Jo jeg hev meg på Twitter bølgen. Der man blir kjent med en hel haug interessante mennesker, både svake og sterke. Noen sjuke, noen kreative, noen politiske og noen journalistiske pluss litt fotografering. Man ser og lærer fort, at her er det mennesker som har det verre enn deg, som virkelig sliter med det og være sosial, akseptere seg selv og sine tanker, pluss de menneskene som viser en medmenneskelighet som er unik, trøster og koser — gir ut klemmer og det er så herlig både og få og se at andre får (jeg er en sånn klemme på person). Det hjelper utrolig godt.
Den andre tingen man lærer eller får pirret nyskjerrigheten på er standpunkter, enten den ene eller andre veien. Klima, bruk av sosiale medier, helsevesen .. kan ramse opp i fleng, men det er ikke det viktige. Det som er viktig er at man lærer seg å tenke igjen, være bevisst på ting man tar som selvfølge. Se tingene i perspektiv, lære seg selv å ta standpunkt igjen, slik man gjorde når man var ung og radikal.

Så derfor kjære dere lar vi melankolien fare, fortsetter og være positiv, gjøre det beste ut av sin egen situasjon og være seg bevisst at det alltid finnes noen som har det verre.

LIVET ER TROSS ALT HERLIG…. Jeg koser meg og gjør så godt jeg kan, ingen kan forlange mer og ingen gjør det heller av mine nærmeste. De vet jeg gjør det jeg klarer.

Om Liv

Ung gammal kjerring fra Vålerenga, som har emigrert til Ålesund hvor jeg trives godt. Men det hender jeg blir nostalgisk og lengter tilbake til Enga
Dette innlegget ble publisert i Diverse. Bokmerk permalenken.

4 kommentarer til Min melankoli …. meg i ett nøtteskall….

  1. Borgny Vorpbukt sier:

    En som sa til meg en gang:Jeg tror ikke du har anlegg for å være deprimert du, Borgny :) Har hjulpet å tenke på det når det har buttet imot. Tror ikke du heller har anlegg for det Liv :)
    Her i huset er det også en som ikke vil ta smertestillende, vil ha kontroll med når smertene blir verre.
    Sykdommen heter myelomatose og det at det nå er 54 mnd siden høydosebeh. , viser at det som står skrevet ikke alltid holder stikk :) Var på skogrydding i dag også vi :) Å være aktiv holder ham i gang.

    Lykke til Liv, håper du får bedre dager snart :)

    Borgny

  2. Synnøve sier:

    Veldig god blogg kanskje litt flere kan få opp öynene da de beklager seg for det aller minste. Men man må tenke på at vi i Norden har det mye bedre enn de med de samme handikappene i u-landene. Det viktigste man kan gjöre er å ta dagen som den kommer, men enda planere men ikke bli for lei seg om det,som vanlig, ikke går å realisere allt. Pröve på å foreta seg noe og ikke tenke på helsen, og absolutt ikke smertene, mer enn absolutt nödvendig.

  3. Saritha sier:

    Kjære Liv! Du er et så fantastisk menneske. Vi mennesker kan ikke gjøre noe annet enn å være positiv og be for at andre skal ha det bra.
    Det er trist å lese om alle dine plager og jeg håper at du en gang blir mye bedre. Og jeg håper at jeg av og til klarer å muntre deg litt opp, for jeg vet at når jeg har en nedfor dag med alle mine ting, så kommer du med et smil og en klem som bare kan lyse opp og gi litt varme. Ha en fin dag!

    Mange tusen virtuelle klemmer fra Bodø :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>