I dag må jeg en tur på NAV og levere sykemelding og spørre om litt forskjellige. Som vanlig håper jeg er det minimalt med kø der. Nytt kontor på Moa må vite.
Selv har jeg gått inn i min 8 måned som sykmeldt, Jens er sikkert sur på meg, han synes jo sykefraværet er altfor stort. Vi langtidssyke bør visst slutte med det og komme oss tilbake i jobb. Hva er han redd for? At hans pensjon ikke skal bli høy nok, eller at vi ikke har råd til å betale den. Mine sykepenger har de sikkert råd til, så minimalistiske de er etter 1 år. Ikke bare skal vi være syke, men også straffes økonomisk. Heia meg, ikke vær syk, gå i jobb. (Ett lite personlig hjertesukk, som sikkert ikke har rot i RL, bare en følelsessak)
Gårsdagens melding om at eldste sønn har fått time til operasjon ble først en lettelse, om at han slapp og vente så lenge. Nå sitter jeg og gruer meg, det er jo min sønn det dreier seg om, ikke sant? Jeg vet og tror at dette sikkert skal gå bra, men som mamma er jeg redd likevel. Vi er litt rare vi mammaer sånn, alle barna er småbarn alltid, selv min som er 40 om noen år. Det ordner seg nok dette som alt annet.
Så dagens historietime:
7. januar var før i tiden kjent som Sankt Knut, og ble også kalt Avfaredagen og eldbjørgdagen.
