Diskusjonen går på twitter og i aviser at sjukmeldte bør ha dårlig samvittighet for å være hjemme og ikke gå på jobb.
Joda, jeg skal være enig til ett visst punkt. Men personlig nekter jeg å ha dårlig samvittighet, selv om jeg nå går i min 7. mnd som sjukmeldt. Hva skal jeg egentlig gjøre på jobb? Jobber som en god gammaldags vaskekjerring jeg, selv om det nå f.t. visstnok heter servicemedarbeider. Mange år siden jeg hoppet av kontorkarusellen, sitte på en kontor 7,5t var ikke noe for min rygg som ble operert for prolaps. Enten måtte de fjerne den, eller sette meg i rullestol. Valget var enkelt det.
Som vaskehjelp har jeg fått beveget meg hele tiden og ryggen har stort sett holdt seg veldig bra, ikke mye vondt der i gården.
Men vi blir alle utslitte etterhvert og nå som jeg nærmer med 60 år, bare noen dager igjen, syns det urimelig for meg å ha dårlig samvittighet. Starta når jeg var 5 år jeg og hjalp min mor med å gå med avisen, mens hun løp til sitt fabrikk arbeid. Penger måtte vi jo ha. Siden begynte jeg selv med aviser, Aftenposten og Arbeidetbladet (den gang), både morgen og kveld fra jeg var 13 år. Ville jo ha klær og andre ting som de andre jentene i klassen fikk. Så da måtte jeg jobbe, og jeg jobbet ved siden av skolen, først folkeskolen, så realskolen. Etterpå ble det Treiders Handelsskole. Fra 20 års alderen kom barna, men hu mor var fortsatt i jobb hele tiden til den yngste var ca 2 år. Da starta jeg igjen på skole, videregående for skulle jeg fortsatt forsørge meg og mine barn, måtte jeg først ha mer utdannelse og så jobb. Som jeg også fikk. Etter 3 år på videregående gikk jeg rett i arbeid. Sjelden jeg var sjuk, ikke engang borte så mye som 1 dag for egen regning, men noen dager ble det når barna var sjuke og ikke kunne gå i barnehage og skole.
Hvorfor all denne jobbinga? Hvorfor nevner jeg bare min mor, jeg hadde jo far også, men han kan vi fortelle om en annen gang.
Så bare ha dårlig samvittighet dere. Jeg har ikke, med min utslite kropp der hver eneste bevegelige ledd verker, med mitt tarmbesvær og min koselige lille galleblære. Sånn er det bare…. egentlig vil jeg ikke tilbake engang, hvordan skal jeg klare og utfør jobben min?
Snakke med kundene og si: Unnskyld meg jeg må bare, kanskje jeg ikke rekker fram til nærmeste toalett engang.
Brøstesaga på Bjorli
