Kroppen vår, det fineste instrumentet i verden. Kroppen som gir oss beskjed, kroppen som nekter oss og gå videre.
Hva tenker jeg på egentlig, jo på meg selv. Noen ganger kjenner jeg kroppen min sier nok er nok. Slutt, stans og ta vare på deg selv, konsentrer deg om ditt og dine.
Hvorfor nevner jeg dette nå tro, jo fordi verden rundt meg roper på hjelp, mine venner, mine bekjente, Haiti, støtt dette og støtt dette. MEN min kropp vil at jeg skal støtte meg selv, ta vare på meg selv. Jeg kan jo ikke hjelpe andre om jeg ikke kan hjelpe meg selv, det blir litt selvmotsigende for meg.
Hvorfor denne pålagte egosentriske tilstanden, jo da mange grunner, det nærmer seg min sønns operasjon av lungekreften, vil det gå bra? Det nærmer seg min time på sjukehuset for vurdering. Altså ett skille… Ett skille som er viktig for oss alle i min familie.
Men selv om jeg kanskje blir litt stille en liten stund, så er jeg glad i dere alle. Jeg skal hjelpe der jeg kan, men først og fremst nå en liten stund framover, er det min familie og mine det gjelder.
Egoistisk ? Nei jeg tror ikke det, bare menneskelig…
