Fordi jeg fortjener det – Boka til Kristin Oudmayer

Ok 9788292622612 Jeg lovet Kristin og skrive når jeg hadde lest boka, jeg skrev ett innlegg, kladdet det, men har ikke klart og poste enda, så her kommer det flere måneder etter:

Fordi jeg fortjener det?
Endelig har jeg kommet i mål, denne boka er ferdiglest.
Jeg lovet KrstinO at jeg skulle skrive om den, så her kommer mine betraktnnger.

Boka er rett og slett vond å lese, så mange triste, tragiske histoer som vekker noe i meg fra egen barndom.

Barndom? Hadde jeg det?
Min far var sjømann og min mor farbrikkarbeider. Det jeg husker best fra mine først år på Vålerenga var at jeg hjelp min mor med aviser og passet min yngre bror.

Venner? Jeg husker ingen Så flyttet vi i 1959, tror jeg det, var til Bøler, ny skole! Ett nytt liv, men venner? Vell noen hadde vi jo, men det alltid syns jeg bare min bror og jeg.
Kan ikke komme på at jeg selv ble «ertet» som det het den gang. Men det var andre som ble; og hva gjorde egentlig jeg. Jo jeg stillte meg utenfor, utenfor alt, ville ikke innvolvere meg, ville ikke bry meg. Hadde nok med mitt.
Så flyttet vi igjen. Denne gang til Grünerløkka; Ny skole!
Hva skjer; jo enda engang ble vi satt utenfor. Barna som bodde nedenfor oss gikk på Grünerløkka skole, de ovenfor gikk på Sagene og vi; jo vi havnet på Lilleborg skole.
Så når ettermiddagene kom løp de andre rundt og hadde det gøy, klikker. Vi slapp ikke inn, vi gikk jo på Lilleborg.

Så venner? Hadde jo noen få klassekamerater, men de bodde langt vekk i forhold til barna i gata.

«Fengselet» Lilleborg, det var en brå overgang fra Bøler.
Problemer hjemme, problemer på skolen. Jeg satte meg selv utenfor denne gangen. Ville ikke bry meg. De ertet på skolen, den der sære, inneslutta Liv, piv, lokomotiv osv. Men jeg synes de var dumme, teite, ville ikke. Jeg satte meg selv utenfor.
Kom noen og ville ha kontakt, snudde jeg ryggen til, jeg ville ikke. Hadde nok med mitt, med mine problemer. Det er en annen fortelling.
Jeg så andre på skolen ble ertet, slått, såra, men … de var luft, jeg ville ikke bry meg, jeg kunne ikke. Bare en gang brøy jeg meg, da en annen jente i klassen ble så ertet at jeg klarte ikke la vær, jeg brydde meg noe alldeles voldsomt.

Res: Ikke mere erting for henne så lenge jeg var innen rekkevidde. Utenom, det vet jeg ikke.

Hva har så dette med Kristin sin bok å gjøre? To ting:

1. Jeg kunne vært den ene flere ganger

2. Jeg kunne tatt opp mine egne problemer

Boka fikk minnene til å strømme på. Vonde minner og noen gode minner. Personlig føler jeg ikke at jeg ble «mobbet», det var kanskje jeg som mobbet fordi jeg frøs ut alle andre? For å slippe at de merket mne!

Til slutt vil jeg bare anbefale ALLE å lese denne boka, om de ble mobbet eller var den som mobbet.

Alle disse kunne vært deg eller meg

Om Liv

Ung gammal kjerring fra Vålerenga, som har emigrert til Ålesund hvor jeg trives godt. Men det hender jeg blir nostalgisk og lengter tilbake til Enga
Dette innlegget ble publisert i Diverse og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>