Sølvpilene

Sølvpilene av Nils Gullak Horvei, en merkelig bok og en slags bokanmeldelse, som egentlig bare er en personlig oppfatning av boka :)

En bok helt anderledes enn alle andre bøker jeg har lest i forskjellige sjangre. Jeg skal ikke komme så mye inn på selve handlingen her, dere skal få lese boka selv, og det anbefales sterkt.

Som sagt boka handler om så mangt, relasjoner spes far – sønn, sjukdom og død.. Når man leser oppfatter man at dette handler om hovedpersonen selv og hans relasjoner. Konen er død, han har sønner som han prøver og forstå, foreldre og en bror. Alle slags relasjoner til disse.

Altså jeg (hovedpersonen) har en tumor i hjernen, som garantert har dødelig utgang og hva gjør man så. Man betrakter sitt eget liv, skjønner at skal man få oppleve sin store drøm må det handles nå.

På vei til målet opplever vi tilbakevyer og framtidsvyer i ett virvar av eksplosjoner så godt skrevet at man tror man er midt i opplevelsen.

Hoveddmålet for bokens tur: far – sønn til bilrace og konsentrasjonsleir i Tyskland, far forteller – sønn lytter og spør (hvorfor stillte jeg ikke spørsmålene før, eller var det det at jeg ikke ville høre?)

Uten og komme videre inn på handlingene i boka her må jeg bare berømme forfatteren for en flott innsikt i menneskenes forskjellige relasjoner, historiske fakta og en burlesk form for humor.

Så løp og kjøp, den kan garantert leses mange ganger,,,,

Når er nok nok?

Kroppen vår, det fineste instrumentet i verden. Kroppen som gir oss beskjed, kroppen som nekter oss og gå videre.
Hva tenker jeg på egentlig, jo på meg selv. Noen ganger kjenner jeg kroppen min sier nok er nok. Slutt, stans og ta vare på deg selv, konsentrer deg om ditt og dine.
Hvorfor nevner jeg dette nå tro, jo fordi verden rundt meg roper på hjelp, mine venner, mine bekjente, Haiti, støtt dette og støtt dette. MEN min kropp vil at jeg skal støtte meg selv, ta vare på meg selv. Jeg kan jo ikke hjelpe andre om jeg ikke kan hjelpe meg selv, det blir litt selvmotsigende for meg.
Hvorfor denne pålagte egosentriske tilstanden, jo da mange grunner, det nærmer seg min sønns operasjon av lungekreften, vil det gå bra? Det nærmer seg min time på sjukehuset for vurdering. Altså ett skille… Ett skille som er viktig for oss alle i min familie.

Men selv om jeg kanskje blir litt stille en liten stund, så er jeg glad i dere alle. Jeg skal hjelpe der jeg kan, men først og fremst nå en liten stund framover, er det min familie og mine det gjelder.
Egoistisk ? Nei jeg tror ikke det, bare menneskelig…